KRYSS  PUNKT
 
Jenny Alnæs, Grete Lis Bibalo, Jannecke Lønne Christiansen og Barbro Hernes

Felles for de fire kunstnerne bak ”Krysspunkt” er en erkjennelse av at fotografiet tilbyr oss ulike strategier for å organisere virkeligheten. For å skape en nødvendig distanse til det som synes påtrengende og tildels truende, transformeres virkeligheten gjennom kunstnerisk bearbeidelse til et håndterbart språk. Til grunn for prosjektet ligger en felles holdning til fotografiet forstått som et råmateriale for videre bearbeidelse, uten å frata det en egen identitet. Betingelsen for virkelighetsbruddets effekt ligger nettopp i vår forventning om at fotografiet er autentisk og har en forbindelse til noe som har vært. Denne forbindelsen ligger framdeles som et spor i den enkelte av de fire kunstnerens verk.

Jenny Alnæs’ fotocollager ”Odyssé” tar utgangspunk i billedmateriale fra hennes reiser ulike steder i verden. I møtet med det ukjente sted og den fremmede kultur settes våre sanser og bevissthet på prøve. Resultatet er at det skapes en usikkerhet omkring forholdet mellom egen identitet og omgivelsene. Alt framstår som like viktig eller uviktig, man begynner å lete etter trygge holdepunkter og forutsigbare mønster.
Metropolen fremstår gjennom collagene som en kulturell smeltedigel i stadig forandring. Ulike øyeblikk er satt sammen til en form for kubisme, uten å ha kubismens oppløst form. De gir derfor inntrykk av å være en opphopning av fragmenter der alle deler synes like viktig, - samtidig som de er underlagt et bestem mønster. Ved nærmere ettersyn viser dette billeduniverset seg å inneholde lag på lag. Det dreier seg ikke bare om de ulike kulturelle lagene, men også om de fysiske strukturene. Ideene visualiseres gjennom perforerte fotocollager hvor det underliggende lys siver igjennom. Lyspunktene, mønstrene, er basert på byenes veinett. Dermed blir sivilisasjonens strukturer både sett i et fugleperspektiv, og samtidig tett på.
I fotocollagene visualiseres betrakterens erfaring av det fremmede, sansningen av detaljene og vårt forsøk på å sette ting i en kulturell kontekst, en erfaring som representerer både nærhet og distanse. Alnæs gir oss magien og erfaringen av møtet, av forventningene om et sted.

Grete Lis Bibalo skaper fotografiske ekko ved hjelp av digital billedbehandling. Kunstneren forsterker essensen i bilder som har gjort inntrykk, ikke for å tydeliggjøre dem, men kanskje snarere for å tåkelegge et innhold som er for voldsomt. Bildene hennes inneholder et latent drama, uten å bli teatrale. Formen er ekspressiv men kontrollert. Bibalo etterstreber den ladede stillheten som oppstår i musikken der komponisten ved hjelp av pauser holder igjen sine emosjoner.
Det er fotografiets maleriske og poetiske sider som interesserer Bibalo, mer enn det objektivt refererende aspekt. Formene undergår en digital metamorfose og fram for vårt blikk trer til dels udefinerbare, organiske former. Resultatet er at bildet befinner seg midt mellom det reelle og det irreelle. Kunstneren er opptatt av hvordan skjønnheten også viser seg i det grusomme og makabre. Bildene er vakre, men foruroligende. Kanskje er det de mørkeste krokene av sjelen, dens irrganger og labyrinter, hun presenterer for betrakteren. I bildet ”Amnesia moon” skygger en hånd for lyset. Bildet kan kanskje tolkes som en avvisning av eller beskyttelse og ånd/kunnskap. Tittelen viser til et hukommelsestap; historien lærer ikke av sine feil. Fenomener opptrer bare i nye former.

Jannecke Lønne Christiansens videoarbeid ”Natt og dag” består av to videoprojeksjoner, som henholdsvis viser en sovende kvinne og det som kan tolkes som drøm. En jente går barbent i gresset, visne roseblader faller mot jorden. Hele sekvensene stykkes opp av uskarpe bilder. De uklare, innklippede scenene blir som glippene i vårt beredskap. Samtidig som Christiansen her arbeider mer filmatisk enn i tidligere videoarbeider, lar hun flere av sekvensene anta form av maleriske stillbilder. Videoen har ikke noe narrativt forløp, men er klippet etter musikk av Antonio Bibalo, slik at lydbildets rytme samsvarer med motivenes brudd.
Tittelen, ”Natt og dag”, referer helt bokstavelig til døgnets skiftninger, til søvn og våken tilstand, men må også forstås metaforisk. Drømmens bilder trues hele tiden av å splintres av minnebilder. Videoen kan kanskje tolkes som et bilde på en erkjennelsesprosess, og dermed et tap av en uskyldstilstand. En angst og uro truer med å få dagens skjøre ro til å briste. Christiansen tematiseres på denne måten hvordan vår latente bevissthet om tingenes egentlige tilstand truer med å bryte gjennom idyllen. For det handler også om vår vilje til å ta inn over oss det forferdelige, og derfor om skyld: Hvem er fritatt fra skyld? Er den som sover fritatt fra skyld?

Barbro Hernes lar seg ofte inspirere av det dokumentariske avisbildet, de til dels grufulle bildene, bilder som er knyttet til døden eller som på en eller annen måte sier noe om livets forgjengelighet. Fotomaterialet kan være hentet fra crime-scenes, eller fra konfliktområder rundt omkring i verden, og overføres til keramiske ”husformer”.
Kunstneren søker stringens og enkelhet i framstillingen av husformen, en form som har sterk symbolverdi for oss. Den har bl.a. vært tolket som et tegn for det stabile, kjente og trygge, for den moderlige kvalitet, men og for menneskesinnet, det dunkle og utilgjengelige. Motivene, de ulike utsnittene eller abstraksjonene av fotografiene, er overført på husets utside i kontrast til husets omsluttende form. Et av bildene som er brukt viser kun de lange slagskyggene fra en gruppe mennesker: Er det et bilde på den passive tilskuer eller den truende mobben? Kombinert med nyhetsfragmentene oppstår det en dobbelthet: Husformene endrer karakter i møtet med fotografiet og blir små monumenter.

Av Janeke Meyer Utne, kunsthistoriker
 
 
 
 
Copyright © 2009. Grete Lis Bibalo.